Giske, Støre, Metoo og arbeidslivet

Det var dette som var revolusjonen i norsk arbeidsliv gjennom Metoo høsten 2017: Kvinners opplevelser skal være gjenstand for arbeidsgivers objektive saksbehandling og ikke avskrives som subjektivt føleri. I tillegg pålegges det arbeidsgivere å ta ansvar for utøvd seksuell trakassering. Det er ikke lenger kvinnene selv eller overgriperen alene som skal bære ansvaret.

Da Metoo sakene mot Giske eksploderte i mediene høsten 2017, var det få virksomheter i organisasjons- eller arbeidsliv som hadde på plass klare regler og rutiner for håndtering av varsler om seksuell trakassering. Inkludert både Arbeiderpartiet og andre politiske organisasjoner. 

 

Både partisekretær og kvinnenettverket famlet i blinde store deler av høsten 2017 uten å forstå hvordan sakene skulle håndteres. Arbeiderpartiet demonstrerte tydelig da de første varslene mot Giske kom høsten 2017 at de hadde mangelfulle rutiner i varslingssaker. 

Det utviklet seg høsten 2017 en diskusjon i Arbeiderpartiet om varslene og varslerne. Det var lett å gjennomskue at både sentrale tillitsvalgte og ansatte i administrasjonen hadde svært manglende forståelse for de vanligste retts- og saksgangsprinsippene i norsk arbeidsliv. Det ble i fullt alvor diskutert om den reelle grunnen til varslene var at kvinnene som varslet om Trond Giskes atferd hadde en felles, skjult politisk agenda. Det ble til og med diskutert om varslere automatisk bør bli trodd i Arbeiderpartiet uten at eventuelle skjulte politiske motiver avklares først. 

Det ble så ille til slutt at varslerne krevde at Jonas Gahr Støre skulle behandle varslene selv, og at partiadministrasjonen ikke hadde tilstrekkelig tillit til å gjøre dette. 

  

Frem mot julen 2017 stiger etterhvert Jonas Gahr Støre ut av tåken som har omkranset partisekretæren og sentrale tillitsvalgtes forsøksvise håndtering av varslene høsten 2017. Med utsagnet «Jeg tror på varslerne» viser Støre at han som leder er villig til å starte en saksgang som tåler sammenligning med rettsprinsipper fra Arbeidmiljøloven også når det gjelder kvinners opplevelse av seksuell uakseptabel atferd fra en mannlig leder i partiet. 

For første gang brukes dermed prinsippet om at hvert enkelt varsel skal saksbehandles og undersøkes før det konkluderes og uavhengig av konsekvensene for partiet. 

Fra et arbeidsmiljø- og arbeidsrettsperspektiv er det dermed lett å definere hva Metoo endret høsten 2017:  Kvinners opplevelser av diskriminering og trakassering blir løftet inn i under de ordinære objektive saksbehandlingskriteriene  i norsk arbeidsliv. Kvinners opplevelser av trakassering og diskriminering skal forstås som brudd på lov eller interne regler. Kvinners opplevelser i møte med menn med makt kan ikke lenger avfeies som kvinners subjektive opplevelse eller en privat erfaring. 

Støres bidrag: Objektiv saksbehandling. 

Alle varsler som mottas i en virksomhet skal undersøkes og sorteres, og saksbehandlingen videre for hvert enkelt varsel avgjøres etter sakens alvorlighetsgrad.

Har det skjedd

A)    Psykisk belastning som enten er uheldig eller påregnelig.

B)    Krenking av integritet og verdighet

C)    Trakassering og mobbing

D)    Utilbørlig opptreden

E)    Brudd på likestillingslovene

F)    Brudd på straffelovene som eventuelt videresendes til politiet.

En objektiv saksgang hvor varslene ble sjekket opp mot lov og interne rettningslinjer i hver enkelt sak innebar dermed at Støre banket gjennom et prinsipp om at varslene skulle undersøkes før det ble konkludert. Dette kan virke rart i dag, men høsten 2017 var det allerede trukket mange konklusjoner om varslene og varslerne av sentrale tillitsvalgte i partiet og i LO - lenge før varslene var undersøkt. 

Å ta hvert enkelt varsel mot Giske på slikt alvor og undersøke hvert enkelt varsel grundig var før høsten 2017 var et uhørt prinsipp hos mange tillitsvalgte i partiet. Konsekvensen av at en sentral leder i partiet ikke opptrer i tråd med lover og etiske retningslinjer blir dermed at

Prinsippet om å undersøke et varsel før det konkluderes, kan i dag fremstå som banalt, men det var dette som skulle til for å få en vendingen i Arbeiderpartiets håndtering av "Giskesaken". Kvinnene blir lyttet til. Partiet er ansvarlig for en leders overskridelser og overgrep.

Korrekt saksbehandling har alltid som mål å skille klart mellom «handlingen» som skal undersøkes, ivaretakelse av «varsleren» som sier ifra og rettighetene til «den påklagede». Bare en korrekt saksbehandling kan ivareta alle disse hensynene samtidig. 

Giskesaken - En ryddejobb

Disse sakene mot Giske var opp til 10 år gamle og strengt tatt er dette en ryddejobb Støre var nødt til  å gjøre etter sine forgjengere. Stoltenberg nektet riktignok i sin tid å klemme Giske offentlig, men unnlot ellers å ta et oppgjør med hans nå påviste kritikkverdige atferd under Stoltenbergs lederperiode. Det eneste som kunne hindret mediestøyen i Giskesaken var om en en nøktern og objektiv saksbehandling i varslersaker allerede var etablert og kjent i partiet - mye tidligere enn på Støres vakt som leder. Hadde Giskes oppførsel vært adressert tidligere etter de samme saksbehandlingsprinsippene som Støre etablerte i desember 2017, ville helt sikkert både Giske, Støre og AP vært spart for mange belastninger i media.

#Metoo er ikke årsaken til varslersakene, slik mange medier skriver. #Metoo er en katalysator som gjør at kvinner tør å si i fra fordi sakene nå blir behandlet seriøst av ledelsen. Når kvinner er trygg på at kriteriene de varsler på er objektive kriterier og saksbehandlingsriteriene er kjent, kan ikke  ikke Metoo erfaringer lenger bli avfeid som føleri. 

#Metoo har ført til krav til arbeidsgivere til å håndtere varsler om uanstendig oppførsel med saksbehandlingens rasjonelle prinsipper. 

Mye tyder på at Støre er en god leder, men en leder som nok synes han var på feil sted til feil tid høsten 2017. Men, han viste vei der andre før ham hadde sviktet på sin vakt.

Habilitet: Forfatteren har ingen tilknytning til Arbeiderpartiet, dets ledelse, ansatte eller tillitsvalgte.

Kontakt: Kjetil A. Vedøy

Mobil: 41 28 3534