Den norske modellens betydning for innovasjon og utdanning
I EN KRONIKK I NEW YORK TIMES fra 5. september ( 2018) står det
“I Am Part
of the Resistance Inside the Trump Administration
I work for
the president but like-minded colleagues and I have vowed to thwart parts of
his agenda and his worst inclinations”
(Oversettelse)
«Jeg er en del av motstandsbevegelsen innad i Trump
Administrasjonen.
Jeg jobber for
presidenten, men like-sinnede kolleger og jeg har lovet å motvirke hans agenda
og hans dårligste tilbøyeligheter.»
Jeg vet ikke hvilken utdanning
denne personen har. Men jeg er ganske sikker på at han eller hun har utdanning.
Utdanningen han eller hun fikk for 10 eller 15 år siden var helt sikkert ikke
spisset for å håndtere akkurat denne situasjonen denne ansatte opplever nå.
Vedkommende kunne ikke for ti år siden ta en Master i faget «hvordan håndtere klin kokos presidenter som gjennomsnittlig
lyver og manipulerer 15 ganger om dagen.».
Det er utdanningen i seg selv som
nå sikrer at denne ansatte evner
kritisk tenkning, forstår hvordan
samfunn må fungere gjennom maktfordeling og faktabasert informasjon, og nå
evner å se forskjell på rett og galt i en kompleks situasjon.
I Frankrike dør det mennesker i
demonstrasjoner fordi regjeringen ville sette opp dieselavgiften med 32 øre. I
USA sulter statsansatte fordi presidenten vil bygge en mur mot verden. Det er
sterke endringskrefter på gang der ute.
Globalisering, teknologisk
utvikling, migrasjon og klimaendringer er alle endringsdrivere som vil påvirke
fremtiden vår. Vi kjenner enda ikke konsekvensene av hva Brexit, Trump sine handelskriger eller de gule
vestene betyr for vår fremtid. Men vi vet at alt dette betyr endringer for oss
alle fremover.
Norsk Løsning
Men det finnes god medisin vi kan
ta for å møte disse utfordringene. Den er norsk, og den er god.
Visste du at:
- Arbeidsmiljøloven
i Norge sikrer alle arbeidstakere rett til permisjon for å ta mer utdanning?
Har du har vært i arbeidslivet i tre år trenger du ikke å være fast ansatt
eller jobbe heltid for å ha lovbestemt rett til å ta ut studiepermisjon. Du kan
være borte fra jobben i inntil 3 år. Det
er heller ikke nødvendig at utdanningen er relevant for stillingen du har. Det
er nok at den er relevant for arbeidsmarkedet generelt. ( AML§
12-11)
- En
del Landsoverenskomster slår fast at ansatte innen to år skal ha tilbud
om etter og videreutdanning ( REF: elektrofagene, Energiavtalen,
Heisoverenkomsten)
- I særavtalen
i Staten heter det at du kan få permisjon med full eller delvis lønn i inntil
ett år (dersom etter- og videreutdanning er nødvendig for virksomheten.)
- De
fleste fagforbund har enorme fond og stipend til etter og videreutdanning for
ansatte?
- FLT,
LO og andre arbeidstakerorganisasjoner har også egne utdanningselskaper der
medlemmer gratis kan få kurs, Bachelorgrader eller mastergrader. Forbundet for
Ledelse og Teknikk sitt selskap heter ADDISCO og omsatte i fjor for mer enn 20
millioner i bachelor og og masterstudier. LO sitt studieforbund AOF omsatte
alene for over 103 millioner i fjor.
- I
tillegg er det en rekke rabattordninger som blant annet Høyskolen Kristiania,
BI og NHH gir til ulike virksomheter og ansatte i arbeidslivet i arbeidslivet
som ønsker å utvikle seg faglig.
- Arbeidsgiverforeningene
har også egne kurs og kompetansetilbud til ledere og ansatte.
Norge som industrinasjon har stor
endringskompetanse og et fleksibelt arbeidsliv som gjentatte ganger har evnet å
tilpasse seg store skiftninger i teknologi og politiske rammevilkår. Norge hadde
neppe vært et av verdens beste land å bo i hadde det ikke vært for ansattes,
arbeidsgiveres og Statens felles satsing på utdanning til alle, og lik rett til
utdanning for alle.
Penger til utdanning som Staten, de
ansatte gjennom deres organisasjoner - og virksomhetene selv stiller til
disposisjon for å møte den teknologiske utviklingen i 2019, er fremdeles en del
av løsninger som har vært tilgjengelig siden 1930 tallet.
Kjernen i den norske modellen
er at arbeidsgiver- og
arbeidstakerforeningene og Staten - sammen skal utforme den økonomiske og
sosiale utviklingen i Norge, (i bytte mot et fredelig og regulert arbeidsliv).
Et overordnet mål for modellen har hele tiden vært å sikre en sosial utvikling
med små forskjeller. Norge har vært – og er fremdeles - et egalitært samfunn (
samfunn med likhetsverdier) med en egalitær kultur, der store forskjeller i
lønn, kompetanse og utdanning skal - og bør – underkommuniseres og unngås. Men
det betyr ikke at vi ikke verdsetter høy utdannelse. Vi har gjennom den norske
modellen allerede løftet en befolkning fra å være et av de landene i Europa med
lavest allmennutdanning på begynnelsen av 1900 tallet til den befolkning som er
blant de best utdannede i verden. En undersøkelse fra 2015 ( Survey of Adult
Skills (2012, 2015)) viser at Norge ligger på 4. plass i andelen av
befolkningen som har høyest allmennutdanning, kun slått av Finland, Nederland
og Sverige.
Den samme undersøkelsen viser at
Norge de siste årene har økt sin næringsandel av kompleks tjenesteyting, så som
oljeservice, havbruk, farmasi, alternativ energi eller kunstig intelligens, på
bekostning av ensidig Hi-Tec produksjon, som for eksempel å produsere deler til
Smart-telefoner eller PCer, bildeler eller andre produkter som i økende grad er
truet av robotisering.
Slike komplekse leveranser av
sammensatte kompetansetjenester til industri og næringsliv forutsetter at vi
har en befolkning som A) har høy kompetanse og B) Kan samarbeide på tvers av ulike
faggrupper av godt utdannet personell og C) kan samarbeide godt mellom ledere
og ansatte.
I Norge er vi eksepsjonelt gode til
å samarbeide. I norsk arbeidsliv klarer fagpersonell, ledere og folk med
doktorgrader å samarbeide om å utvikle produkter og tjenester som forutsetter
tverrfaglighet og likeverdighet. Denne egalitære tilnærmingen mellom
faggrupper, ansatte og ledelse er på ingen måte selvsagt i alle kulturer og
alle land. Det kan være nok å tenke på asiatiske kulturer som Kina eller Trumps
regime i Amerika.
Og her er vi ved det grunnleggende: Dersom vi tror at teknologiutviklingen,
globaliseringen og robotiseringen fremover går så raskt at mye av det vi jobber
med i dag vil være avleggs om 5 – 10 år, hvordan kan vi vite hvilken utdanning studenter
eller ansatte som vil ta etterutdanning bør vi satse på i dag? Hva vil være
norsk arbeidslivs fortrinn i fremtiden? Kan vi i det hele tatt utdanne
studenter i dag, når vi ikke engang vet hva de skal jobbe med om 10 år?
Svaret er ja. For vi vet vi er verdens beste på likhet. Vi vet vi er gode på samarbeid. Og, vi er gode på Utdanning
til alle. Den norske modellen er en modell som dyrker likhet og som gir alle
arbeidstakere tilbud om etter- og videreutdanning. Fagforeningene er til og med
med på å betale for dette sammen med arbeidsgiverne. Det er ikke bare de
rikeste eller de som jobber i bedrifter med god råd som får tilbud om etter- og
videreutdanning i norske virksomheter. Alle som vil har like muligheter. Også etter
å ha startet i arbeidslivet. Det unike Norge kan få til fremover er ikke å
utdanne mange med mastergrader og doktorgrader. Det kan alle land gjøre.
Det unike Norge kan få til også i fremtiden er å utdanne både folk
med doktorgrader og fagarbeidere, men samtidig ta vare på likhetsverdiene våre
som gjør at doktorander og fagfolk samarbeider på tvers av sine utdanningsnivåer.
Men hva med robotene? Kritikere av den norske modellen hevder at
den norske modellen ikke er bærekraftig. Lønningene våre er for høye, sier de
også, sammenlignet med asiater, amerikanere eller afrikanere. Menneskene i
Norge er rett og slett for dyre. Robotene kommer, og vi vil ikke lenger ha
behov for all arbeidskraften. Noen skal få borgerlønn. Lønn for å gjøre
ingenting. Robotene tar over. Vi har dessuten hørt den siste uken at vi bare kan
slutte å føde barn også. De er ikke lønnsomme de heller. Dette kan høres logisk
ut i et regnestykke, men sånn er det likevel ikke.
Kompetanseutvikling, læring og innovasjon skjer bare – og jeg
understreker bare - når mennesker med ulik kompetanse, ulik bakgrunn og
ulik utdannelse møtes, behandler hverandre likeverdig og samarbeider om å nå
felles mål. Det var når skole drop-out Steve Jobs møtte Steve Wosniak at Apple
computers kom til. Det var da Bill Gates møtte Paul Allen at Microsoft så
dagens lys. Det var når oljeindustrien til havs møtte den norske Kraftverks-industrien
som bygget betongdammer i høyt oppe i norske fjell at de første
boreplattformene i Betong som skulle stå langt ute i Nordsjøen så dagens lys.
Trollplattformen har totalhøyde på 472 meter og en undervannsstruktur i betong
på 369 høyde meter kunne aldri vært utviklet andre steder enn i Norge. (Eiffeltårnet
er til sammenligning 300 meter høyt. ) Spesefikk norsk Kompetanse paret med
samarbeid mellom faggrupper, ledelse og ansatte gir innovasjoner i Norge vi
ikke ser andre steder i verden. Vi kan fortsette å nevne havbruk, oppdrettsbåter,
GSM, Aluminium, gjødsel eller dagens forvaltning av oljefondet som langt på vei
nå er et kapitalfond.. Listen er lang.
Så hva betyr den norske modellen
for deg som er leder eller HR
medarbeider når du skal tenke kompetanse for fremtiden?
Fremtiden er ikke digital. Den er relasjonell. Kunsten å samarbeide
på tvers av hierarkier, teknologier, kulturer og faggrupper er fremtidens
spisskompetanse. Gjennom å samarbeide og inkludere
også de ansattes ordninger og fond for kompetanseheving i bedriftenes
utdanningsprogrammer har norske ledere og virksomheter en unik mulighet til å
dyrke frem en større bredde av kompetanser i bedriften enn våre utenlandske
konkurrenter.
Dette samarbeidet i seg selv skaper en mulighet
og en kultur for at norske virksomheter kan tenke tverrfaglig når de skal
utdanne arbeidsstokken sin..Noen ansatte skal ha
- It
kompetanse og er i front på teknologiutvikling,
- Andre
skal ha evne til kompleks, tverrfaglig problemløsning,
- Noen
skal lære bort samarbeidsevner, sosiale, emosjonelle og kommunikasjons
kompetanser.
- Og
noen må ha kulturforståelse og språk kompetanse.
Hvem som helst kan programmere en
app eller lage en teknisk ny dings. Vårt nasjonale konkurransefortrinn ligger samarbeidet.
Ikke hvem som helst kan samarbeide tverrfaglig og likeverdig på tvers av
hierarkier og faggrupper når det skal innoveres og skapes kompliserte, høykompetente
produkter og tjenester. Veldig få andre land og kulturer innser at de må dele
på regningen når det skal lages utdanningsløp for arbeidstakere. Ikke alle land
har forståelse av verdiene av likeverd og at å samarbeide flerfaglige eller løsrevet fra
hierarkiene i bedriften i seg selv har en verdi.
Det er når arbeidstakere og
arbeidsgivere samarbeider at vi stopper å bygge murer mot fremtiden og mot
verden. Det er når vi har tillit til hverandre at vi tar inn over oss at
klimaendringer krever endring og dermed tolererer høyere dieselpriser. Det er
når vi samarbeider om å lage utdanningsprogrammer som gir like muligheter for
alle, at vi sammen føler vi har mer å vinne enn å tape.
Jeg er ikke redd for fremtiden. Den norske modellen for utdanning har klart å møte fremtiden før, og vil klare det igjen!