Historien til "den norske modellen"

Industrialiseringen

I den tidlige fasen av industrien i Norge ved starten av 1900 tallet handler ikke god ledelse om kommuniserende eller tilretteleggende ledere som ivaretar hver enkelt arbeidstaker.[1] Ledelse handlet på denne tiden om faglig kompetanse og kvalitet. Ledelsesidealet i Norge under den tidlige industrialiseringen bærer preg av det som kan kalle tysk paternalistisk fagledelse[2].⁠

Industrialiseringen startet i Norge på et tidspunkt da arbeidslivet ellers i Norge hadde en tradisjon for at ledelse ble utøvd av den beste fagpersonen: Mesteren . De som ikke kunne faget - lærlingene og svennene - forplikter seg ikke bare til å lære seg faget ( lauget), men også til å etterleve laugets verdier.⁠ Faglig kompetanse ble på denne tiden lært gjennom utførelsen av et konkret arbeid under tett oppfølging av en mester. Lauget var instansen som sikret en god faglig standard og som drev fagets utvikling. Mesteren - den faglige eksperten - var selve den levende inkarnasjonen av alle laugets verdier - mesteren var en leder som forvaltet straff og belønning basert på lærlingenes faglige prestasjoner og utviste verdier og atferd. Å kunne sitt fag og over tid viste at du hadde inkarnert laugets verdier. Slik faglig ekspertise ble et av de viktigste rekrutteringskriteriene for utnevnelse av ledere. Det er interessant å merke seg at lojaliteten mellom menneskene før industrialiseringen gikk vertikalt innad i faget og ikke horisontalt mellom arbeidsfolk på tvers av faggruppene slik det ble tilfelle etter industrialiseringen skjøt fart[3].

Norge er en relativt ung nasjon som fikk sin frihet først i 1905. Etter å ha vært underlagt Danmark og Sverige i mange hunder år sto Norge ved starten av 1900 tallet alene, uten en egen adel[4] og uten de ekstreme forskjeller mellom borgerskap og arbeiderklasse og bønder som i resten av Europa. Ledelse i norsk arbeidsliv fikk dermed gode muligheter til å utvikle seg til å bli mer egalitært, uformelt og likhetsorientert enn i resten av Europa.[5]

Kompromissenes land og kultur
Vi skal ikke underslå at det har vært store forskjeller og mange konflikter mellom folk i det nyere Norges historie, det har vært betydelige klasseforskjeller og forskjeller mellom by og land. Men selv om konfliktene i Norge har vært intense, kjennetegnes norsk samfunnshistorie likevel av de store kompromissene. De store konfliktsakene i norsk historie ble sakene ingen vant, men som heller ingen tapte. Norge er fremdeles ikke verken pietistisk kristent, helt avholdende fra alkohol, helt nynorsk, ikke helt sosialistisk, kommunistisk eller borgerlig. Vi bor ikke alle i distriktene, men mange bor fremdeles der. Vi har ikke planøkonomi, men heller ikke en ren markedsøkonomi. Vi er heller ikke helt Eu-medlem og er heller ikke helt utenfor EU. Norsk historie kjennetegnes av dype konflikter, men også av velfungerende, vedvarende kompromisser.

Lover og avtaler

Etterkrigstiden Norge var preget av nasjonsbygging, demokratisering og kampen mellom Norges tre hovedklasser; arbeiderklassen, borgerskapet og bøndene. Etter første verdenskrig kom Norge inn i en betydelig krise med fallende etterspørsel etter norske industrivarer i det internasjonale markedet. Hver for seg kjempet disse tre kassene utover 1900 tallet for sin egen løsning på problemet, men ingen seiret. Frem til 1935 hadde kampen mellom samfunnsgruppene skapt stor uro i både arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. De tre klassene skiftet mellom samarbeid og konflikt, men ingen av dem fikk riktig overtaket. Mange konflikter fra den gang kjenner vi igjen også fra dagens samfunnsdebatt. For eksempel er konflikten mellom distriktene og byene, avholdssaken og målsaken viktige kampsaker i den norske offentlige debatten. I Norge var det imidlertid slik at selv om frontene var harde, så vinner kompromissene etterhvert frem. Arbeidslivet som på 1920 og 30 tallet var preget av streiker og konflikter, ble mye mer harmonisk midt i kriseårene på 1930 tallet, da arbeidstakere etter mange år med økonomisk krise slo seg til ro med at det var bedre å være lønnsmottaker under borgerklassen enn å være uten inntekter og arbeidsledig. Og arbeidsgiverne fant ut at det er bedre å samarbeide med staten og fagforeningene, enn å ikke kunne tjene penger i det hele tatt. Kampen om arbeidslivet ble «avsluttet» med Hovedavtalen i 1935 .

Hovedavtalen 
ble et kompromiss som ble muliggjort fordi verken arbeiderne eller borgerne hadde styrke til å påføre motparten sin optimale løsning. En annen viktig suksessfaktor var at forlikene var reelle kompromisser. Ingen klasser vant vilkårsløst over de andre. ⁠1 I den første hovedavtalen i 1935 fikk Staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne til å skape fred i både det norske samfunnet og i arbeidslivet. Resultatet ser vi den dag i dag i det vi kaller for trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne og Staten. Resultatet var den norske modellen. I bedriftene ble det innført ulike grader av medbestemmelsesmuligheter for de ansatte mot en kraftig innskrenking av streikeretten ( også kjent som fredsplikten).

Modellen innebærer at partene i arbeidslivet nå har stor innflytelse på sentralt politisk nivå. Beslutninger på områder som helse, utdanning arbeidsliv og andre sektorer som er viktige for nærings- og arbeidsliv, skal drøftes med partene. I dette samarbeidet har de sentrale lederne i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene ( korporasjonene) mye større makt og politisk innflytelse enn vi ser I andre land. Arbeidstakere og arbeidsgivere blir tatt hensyn til også av de demokratiske beslutningsorganene, som for eksempel i Stortinget. Dette samarbeidet mellom partene og staten har etterhvert oppnådd en styrke som gjør at partene I arbeidslivet har en like stor innflytelse på politikken som de politiske partiene.⁠2 Alle norske ledere må ha kunnskap om denne norske modellen, tariffavtaler og hvordan beslutninger om norsk samfunns- og arbeidsliv blir til. Kjennskap til den norske modellen er en svært viktig kompetanse for alle som skal være lede en norsk virksomhet. Hva som er rammene for Ledelse på norsk i form av sentrale og lokale avtaler og hvordan beslutninger som er viktige for arbeidslivet fattes i det norske samfunnet er en viktig kompetanse å ha for alle norske ledere som ønsker å ta beslutninger i norsk arbeidsliv.

Kilde: Fafao[6]

Forskjellene i Norge er mindre enn ellers i Europa, og de sosiale forskjellene ble i løpet av etterkrigstiden systematisk utlignet og ble mindre og mindre. Bedre økonomi – også som følge av kompromissene og trepartssamarbeidet i arbeidslivet - ble brukt til å utligne sosiale og geografiske forskjeller i Norge etter andre verdenskrig. Ellers i Europa fikk store sosiale og økonomiske forskjeller det resultat at avstanden mellom samfunnsklassene var større og det ble fastholdt en mer autoritære samarbeidsform mellom ledelse og arbeidere på arbeidsplassene. I dag preges norsk arbeids- og samfunnsliv fremdeles av relativt flate hierarkier med svært liten lønnsvariasjon og høy grad av medvirkning mellom ledere og ansatte i forhold til resten av Europa.

Det kollektive arbeidersamholdet[7] og realiseringen av en rekke kollektive verdier i et svært homogent samfunn preget industrisamfunnet og gjenoppbygningstiden etter krigen, men er nå erstattet av et mangfoldig og flerkulturelt velferdssamfunn der mulighetene til å realisere seg selv finnes for alle og ikke skal begrenses av noen gruppe eller strenge sosiale normer og kontroll.Kulturen og verdiene i dagens Norge er preget av frihet til å velge hva man vil bli og hvem man vil være. Valgmulighetene er uendelige. Norsk arbeidsliv i 2020 er ikke til å kjenne igjen i forhold til 1920, og det vil være tilnærmet umulig å forsøke å analysere arbeidslivet i dag ene og alene med utgangspunkt i Hovedavtalen mellom partene fra 1935 eller med utgangspunkt i bare Arbeidsmiljøloven fra 1977.

Så gjenstår det å se om evnen til å finne kompromisser mellom sterke økonomiske interesser fremdeles preger den norske kulturen tilstrekkelig slik at vi utvikler nye mekanismer i fremtidens arbeidsliv som evner å ta vare på et likeverdig arbeidsliv.

---

[1]  Skogstad, A., og S Einarsen. red. Ledelse på godt og vondt. 5 ed. Bergen: Fagbokforlaget, 2010. s. 48

[2] Skogstad, A., and S Einarsen. eds. Ledelse på godt og vondt. 5 ed. Bergen: Fagbokforlaget, 2010. S 42

[3] Først og fremst var samfunnets sosiale oppbygning eller struktur nokså fast.

Samfunnet kan ses som oppdelt i parallelle søyler eller stender: embetsstanden, handelsstanden, håndverkerstanden og bondestanden. Sosiale bånd eksisterte mellom topp og bunn i hver stand, men i mindre grad mellom de ulike stendene. I de kapitalistiske industribedriftene ble forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere mer anonymisert, særlig i store bedrifter. [...] Resultatet var økt samhørighet mellom arbeiderne (solidaritet) og utviklingen av en klassebevissthet, som ledet til organisering i en arbeiderbevegelse. Arbeidsgiversiden organiserte seg tilsvarende.  klassesamfunnet ble de vertikale lojalitetsbåndene svekket og erstattet av mer kontraktlignende forbindelser. Dette var spesielt synlig i håndverket og på brukene (som jernverk, sagbruk og lignende), som etter hvert ble erstattet av industri. Håndverksmesterne ble enten selvstendige småhåndverkere eller kapitalistiske arbeidsgivere, de tidligere svennene og læreguttene ble arbeidere.

 (www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/mennesker/1501-fra-stand-til-klasse.html)

[4]Grunnloven av 1814 (§ 23) bestemte at ingen personlige, eller blandede, arvelige forrettigheter «maa tilstaaes Nogen for Eftertiden» og forbød (§ 108) opprettelse av nye grevskaper, baronier, Stamhusog fideikommisser. I 1821 vedtok Stortinget mot kongens ønske en lov som endelig opphevet alle adelige titler og privilegier, bare med det forbehold at enkelte adelsrettigheter først skulle falle bort når de som på den tiden satt med slike rettigheter, var døde. Referanse: https://snl.no/adel

[5] Industrialiseringen i Norge skjøt fart etter 1905, og særlig den kraftkrevende industrien opplevde en eventyrlig vekst, med bedrifter som Nors Hydro, Borregaard (Kellner-Partington Paper Pulp) og elektrokjemisk i førersetet. Nye steder som Rjukan, Sauda og Odda ble anlagt. Samtidig ble sosiale lover innført, lover som skulle regulere arbeidstakernes rettigheter i denne industrien. Syketrygd og fabrikktilsyn ble innført samtidig som Lo og NAF økte sin innflytelse i arbeidslivet, var spenningene i arbeidslivet sterke. ( Store Norske leksikon/ Arbeiderbevegelsens historie, bind 4.)

[6] Trygstad, Sissel C., and Inger Marie Hagen. Ledere i den norske modellen

Ledere i den norske modellen. Oslo: FAFO, 2008.

[7] I standssamfunnet gikk sosiale plikt-, lojalitets- og ansvarsbånd mellom over- og underordnet. I klassesamfunnet gikk disse båndene mellom likestilte innenfor hver klasse. De viktigste forbindelsene i det nye klassesamfunnet var ikke lenger vertikale, men horisontale. Klassesolidaritet erstattet relasjonen mellom over- og underordnet som et viktig sosialt lim i samfunnet.

Norge var annerledes enn mange andre land hvor standssamfunnet bestod av rettslig privilegerte klasser, som adelen. (« Fra Stand til klasse», Jan Eivind Myhre, www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/mennesker/1501-fra-stand-til-klasse.html)